Vertforeldrene (hele vertfamilien) mine er enestående, og over alle forventninger. Er det ikke merkelig hvor kravstor man tillater seg å være ovenfor egne foreldre, framfor "andre" voksne personer? Det å komme inn i en ny familie har åpnet øynene mine for hvor høyt jeg verdsetter familien min, og alle de andre personene som sprer glede i hverdagen min.
Jeg har alltid blitt fortalt at familie er noe av det mest verdifulle en kan ha, men det er først nå jeg virkelig innser hvor sant det er. Ikke misforstå meg. Jeg har alltid satt stor pris på både familie, venner og nære. Det å være utvekslingstudent vekker mange tanker, som for eksempel viktigheten i å være takknemlig. Som det så ofte sies, "man skal ikke ta noe for gitt." Jeg er sikker på at alle en gang i ny og ne reflekterer over dette, men som de fleste vet, er det lettere sagt enn gjort. Jeg er utrolig glad for alt Michael og Tracy (vertforeldrene mine) gjør for meg. De viser hengivenhet og ansvar, kjører og henter, bryr seg om hvordan jeg har det på skolen, sørger på at jeg kler på meg nok så jeg ikke fryser, hjelper meg med lekser, kjøper inn favorittmaten min og mye mer. Denne overveldende omtanken, fikk meg til å tenke over alt foreldrene mine (inkludert familien) hjemme i Norge alltid har gjort, og fortsatt gjør for meg. Det er nesten skremmende se hvor mye jeg "tar for gitt". Når det gjelder foreldre, anser man det nærmest som deres "jobb" at de sørger for at du har alt du trenger og "vil" ha til en hver tid. For å sette det litt ut på spissen: Hvis jeg mister skolebussen en dag, tar jeg det som en selvfølge at foreldrene mine slipper det de har i hendene for å kjøre meg. I stedet for å takke for alle matvarene vi har i kjøleskapet som jeg liker, klager jeg over den ene tingen de ikke kjøpte, som jeg plutselig fikk lyst på.
Vertforeldrene (hele vertfamilien) mine er enestående, og over alle forventninger. Er det ikke merkelig hvor kravstor man tillater seg å være ovenfor egne foreldre, framfor "andre" voksne personer? Det å komme inn i en ny familie har åpnet øynene mine for hvor høyt jeg verdsetter familien min, og alle de andre personene som sprer glede i hverdagen min.
2 Comments
"Hadde en ulldott vært en klem, hadde jeg slengt en hel sau i trynet på deg!"
Selv om jeg fremdeles ikke lengter hjem, så savner jeg dere alle (pluss sjokolade), og sender en stor luftklem.
Hva tenker du nå som det er så kort tid til du drar? Gruer du deg? Gleder du deg? Er du spent? Dette bildet er en perfekt beskrivelse av det jeg tenker og føler akkurat nå. Jeg tror det er flere utvekslingsstudenter der ute som også sitter med sommerfugler i magen og reisefeber på 47 grader.
I går leste jeg videre i "Mindfulness i hverdagen" og kom over et lite avsnitt jeg fikk lyst til å dele med dere.
Nå merker jeg at reisefeberen begynner å innta kroppen. Når folk spør meg om jeg gleder meg til å dra, starter jeg alltid setningen med "det er en stund til...". 13 dager er nesten to uker og virker for meg som en liten evighet, men jeg vet at dagene fram til avreise vil gå unna på et blunk. Alt av papirer er endelig i boks, har fått godkjent både visumsøknaden min og søknaden om stipend. Det eneste som gjenstår er å ta de to siste dosene av en vaksine jeg må ha (Hepatitt A og B), ta en kopi av alle viktige papirer, kjøpe koffert, pakke (dette prosjektet gruer jeg meg til, derfor prøver jeg å utsette det så lenge som mulig) og si hade. Jeg har forresten snakket og sett vertsfamilien på Skype. De vil som sagt ikke bli involvert i bloggen (enda), men jeg kan si så mye som at de består av mor, far og en jente på 8 år, og at de virker som en flott og genuint hyggelig familie. Kunne ikke ha vært mer fornøyd :)
For å igjen svare på de ofte stile spørsmålene: JA, jeg gleder meg. Nei, det er ikke spesielt mye jeg gruer meg. (Hvorfor bekymre seg for alt som kan gå galt?) Jeg drar lørdag 31. august (siste dag i august, for dere som sliter med datoer) om to uker. Og til slutt, ja, jeg har så smått begynt og pakke (i hvert fall mentalt) T. Jeg må selv innrømme at jeg er en ganske ivrig instagrambruker. Som de fleste andre liker jeg å ta bilder, dele dem og få en bekreftelse på at bildene jeg tar er fine, maten jeg spiser er digg, og klærne jeg går i er "inn". Oppsummert i et ord: likes. Det er ikke noe å skamme seg over. Vi mennesker tørster etter å bli godtatt og likt. Den skumle delen med Instagram er at hige etter å poste et bilde og få oppmerksomhet, gjør oss helt "loco". Tenk deg at du sitter på en fin restaurant. Du har bestilt deg en fancy rett. Endelig kommer kelneren. Nesten før han rekker å sette tallerkenen ned på bordet, kaster du deg over maten. Ikke fordi du er skrubbsulten og har ventet lenge, men fordi du bare må ta bilde av den, og vise alle følgerne dine hva du skal spise. Regner med at det er flere enn meg som kjenner seg igjen i denne lille scenen. Av egne erfaringer anbefaler jeg alle å la være å ta bilde, og heller spise maten mens den er varm.
T.
Prøver å unngå sånne lange og cheesy "stiler" som dette, men det er på sin plass med et takke-innlegg. Først og fremst vil jeg understreke hvor heldig jeg er, som får oppfylt en av mine mange barndomsdrømmer. Det at både familien (meg selv inkludert), og muligens staten betaler for ett års skolegang i utlandet når jeg har gratis skole her i Norge, gjør meg til en ekstremt bortskjemt person. Å være bortskjemt er ingen forbrytelse i seg selv, så lenge man setter pris på det man har og får. Det er først når man begynner å ta det for gitt, at det å være bortskjemt blir en ufin greie.
Det at dere fortsatt henger med og er gira på mine vegne, er jeg veldig takknemlig for!
T. Rundt en opplevelse som utveksling vil det naturligvis dukke opp en del forventninger, drømmer og ønsker. Mange setter seg kanskje mål de vil oppnå i løpet av oppholdet sitt. Jeg har en lei uvane av å stille en rekke krav til meg selv. Dette fører ofte til at det blir vanskelig å bare slappe av og ha det gøy. På grunn av det, har jeg kun satt meg ett hovedmål for turen. Jeg skal leve i nuet og nyte hvert eneste øyeblikk (lettere sagt enn gjort, men jeg skal prøve). Vi mennesker har en tendens til å enten sette oss fast i fortiden, eller henge oss opp i bekymringer for fremtiden. Dette vet jeg veldig godt, for jeg er en av de flinkeste. Under utvekslingen skal jeg derfor lære meg til å fokusere mer på det som skjer her og nå.
Har du et mål med din utveksling? T. Dette spørsmålet får jeg ofte. Sannheten er at jeg ikke vet. Utveksling er noe jeg har hatt lyst til å gjøre så lenge jeg kan huske. Da jeg var mindre gledet jeg meg til fremtiden, hvor jeg endelig skulle få satt denne "drømmen" ut i live. Nå har fremtid blitt nåtid. Om knappe tre måneder skal jeg forlate alt kjent og kjært, og begi meg ut på en opplevelse som virker både spennende og skremmende. JA, jeg gleder meg. Dette vil gi meg et år med blanke ark, hvor det er jeg som sitter med blyanter og viskelær. Samtidig gruer jeg meg litt. Uansett hvor trygg og koselig vertsfamilie, gode og lojale venner, og støttende personer jeg kommer til å ha rundt meg under utvekslingen, så kommer jeg til å være helt alene. Ingen kjenner meg like godt som de her hjemme. Det er ikke lenger mamma og pappa som har hovedansvaret for meg, eller venner som kan ta valg med meg - Dette er noe jeg må gjøre selv. Når jeg reiser, flyr jeg ut av komfortsonen. Det har egentlig ikke gått helt opp for meg at jeg skal være borte i 10 måneder. Selv om jeg tror året i Canada kommer til å gå dobbelt så fort som tiden i Norge, er dette ganske lenge i forhold til å reise på en to ukers tur. Hvis du spør meg, og svaret er: "janeivetikke, jokanskjelitt, selvfølgelig, eh", så bare vit at jeg er minst like forvirret som deg. Kanskje jeg kan si som Karsten og Petra? "Jeg GRULEDER meg." T.
|
THEA JORDAN (18)
I'm an adventurous and positive girl from Tønsberg, Norway. Last fall (2013) I decided to fly out of my comfort zone to live 10 months in Nova Scotia, Canada. With this blog I want to keep my family and friends posted on my everyday life in Yarmouth, Canada. I also hope this can be an inspiration and guidance for future exchange students.
Med denne bloggen ønsker jeg først og fremst og holde familie og nære oppdaterte på livet i Yarmouth, Canada, samtidig som jeg håper at dette kan være en inspirasjon og hjelp til andre som også har lekt med tanken på ett år i utlandet. Archive
July 2014
Categories
All
|