Nå merker jeg at reisefeberen begynner å innta kroppen. Når folk spør meg om jeg gleder meg til å dra, starter jeg alltid setningen med "det er en stund til...". 13 dager er nesten to uker og virker for meg som en liten evighet, men jeg vet at dagene fram til avreise vil gå unna på et blunk.
Alt av papirer er endelig i boks, har fått godkjent både visumsøknaden min og søknaden om stipend. Det eneste som gjenstår er å ta de to siste dosene av en vaksine jeg må ha (Hepatitt A og B), ta en kopi av alle viktige papirer, kjøpe koffert, pakke (dette prosjektet gruer jeg meg til, derfor prøver jeg å utsette det så lenge som mulig) og si hade. Jeg har forresten snakket og sett vertsfamilien på Skype. De vil som sagt ikke bli involvert i bloggen (enda), men jeg kan si så mye som at de består av mor, far og en jente på 8 år, og at de virker som en flott og genuint hyggelig familie. Kunne ikke ha vært mer fornøyd :)
For å igjen svare på de ofte stile spørsmålene: JA, jeg gleder meg. Nei, det er ikke spesielt mye jeg gruer meg. (Hvorfor bekymre seg for alt som kan gå galt?) Jeg drar lørdag 31. august (siste dag i august, for dere som sliter med datoer) om to uker. Og til slutt, ja, jeg har så smått begynt og pakke (i hvert fall mentalt)
T.
For å igjen svare på de ofte stile spørsmålene: JA, jeg gleder meg. Nei, det er ikke spesielt mye jeg gruer meg. (Hvorfor bekymre seg for alt som kan gå galt?) Jeg drar lørdag 31. august (siste dag i august, for dere som sliter med datoer) om to uker. Og til slutt, ja, jeg har så smått begynt og pakke (i hvert fall mentalt)
T.