Prøver å unngå sånne lange og cheesy "stiler" som dette, men det er på sin plass med et takke-innlegg.
Først og fremst vil jeg understreke hvor heldig jeg er, som får oppfylt en av mine mange barndomsdrømmer. Det at både familien (meg selv inkludert), og muligens staten betaler for ett års skolegang i utlandet når jeg har gratis skole her i Norge, gjør meg til en ekstremt bortskjemt person. Å være bortskjemt er ingen forbrytelse i seg selv, så lenge man setter pris på det man har og får. Det er først når man begynner å ta det for gitt, at det å være bortskjemt blir en ufin greie.
Tilbake til saken. I et show som dette er det selvfølgelig en hovedperson som bør få både berømmelse og applaus. Ja, det ville kanskje ha vært mest naturlig om det var meg, selve utvekslingsstudenten, men nei. Personen som virkelig åpnet øynene mine for utveksling, og viste meg hva verden har å by på, det er mamma. Hun har stått på fra dag én, og fortjener den største takken og æren for at jeg får bo et år i Canada. Skaperen/regissøren må alltid huske å rose hele "crewet" (hovedpersoner, bipersoner og folk som jobber bak i kulissene). For uten dem ville det ikke blitt et like flott show. Alle har hver sin betydning, og er med på å gjøre en forskjell. Jeg vil derfor avslutte innlegget med å si: Tusen hjertelig takk til alle som har vist interesse for utvekslingsåret mitt, gitt støtte og råd, svart på mine endeløse spørsmål og ikke minst hørt på meg skravle om dette året dag ut og dag inn. (Det er lov til å be meg om å holde kjeft). |
Det at dere fortsatt henger med og er gira på mine vegne, er jeg veldig takknemlig for!
T.
T.