Etter at jeg kom hjem fra Mexico har det vært fullt kjør. Jeg har vært på kino og sett "Need for speed" og "Devergent", tatt igjen en haug med skolearbeid, fullført et førstehjelpskurs i forbindelse med co-op, trent, besøkt et universitet i Halifax og møtt min norske venninne Alma, spilt paintball (IKKE min greie), hatt overnatting med jentene og vært på min andre rugbytrening. Det merkes godt i både kropp og sjel at hjemreisen nærmer seg. Da bestevenninnen min ba meg om å begynne telle ned innså jeg hvor rart og vanskelig det kommer til bli å forlate Canada. Jeg lever et midlertidig liv nummer 2 og vil nok føle meg "stuck in the middle" når jeg vender tilbake til gamle vaner. Det blir godt og komme hjem til familie og venner, men tanken på at jeg ikke vet når eller om jeg ser de internasjonale vennene mine igjen er ubehagelig. Noe av det jeg kommer til å savne mest fra dette året er det internasjonale nettverket jeg er så heldig å ha her. Vi er som en stor familie. Det er alltid noen å finne på noe med og gå til om man føler seg alene. |
Vi er alle veldig forskjellige og det er selvfølgelig noen vi kommer bedre overens med enn andre, men vi er alle i samme situasjon. Derfor har alle noe til felles og det er alltid noe å prate om. Selv om man en periode går ut av "ringen" er man alltid hjertelig velkommen tilbake. Det er er ikke slik at man blir frosset ut fordi man har valgt å henge med noen andre en stund.
Jeg kommer hjem om såvidt over tre måneder og før jeg vet ordet av det står jeg på Gardermoen.
Jeg kommer hjem om såvidt over tre måneder og før jeg vet ordet av det står jeg på Gardermoen.