Dette spørsmålet får jeg ofte. Sannheten er at jeg ikke vet. Utveksling er noe jeg har hatt lyst til å gjøre så lenge jeg kan huske. Da jeg var mindre gledet jeg meg til fremtiden, hvor jeg endelig skulle få satt denne "drømmen" ut i live. Nå har fremtid blitt nåtid. Om knappe tre måneder skal jeg forlate alt kjent og kjært, og begi meg ut på en opplevelse som virker både spennende og skremmende. JA, jeg gleder meg. Dette vil gi meg et år med blanke ark, hvor det er jeg som sitter med blyanter og viskelær. Samtidig gruer jeg meg litt. Uansett hvor trygg og koselig vertsfamilie, gode og lojale venner, og støttende personer jeg kommer til å ha rundt meg under utvekslingen, så kommer jeg til å være helt alene. Ingen kjenner meg like godt som de her hjemme. Det er ikke lenger mamma og pappa som har hovedansvaret for meg, eller venner som kan ta valg med meg - Dette er noe jeg må gjøre selv. Når jeg reiser, flyr jeg ut av komfortsonen.
Det har egentlig ikke gått helt opp for meg at jeg skal være borte i 10 måneder. Selv om jeg tror året i Canada kommer til å gå dobbelt så fort som tiden i Norge, er dette ganske lenge i forhold til å reise på en to ukers tur. Hvis du spør meg, og svaret er: "janeivetikke, jokanskjelitt, selvfølgelig, eh", så bare vit at jeg er minst like forvirret som deg.
Kanskje jeg kan si som Karsten og Petra? "Jeg GRULEDER meg."
T.